Ingrid Olava

Ingrid Oliva og Andreas Ulvio.

Ingrid Oliva har gjester Gamle Ormelet en rekke ganger og denne gangen kommer hun i duo med Andreas Ulvio. Vi stemmer opp både flygel og piano og gleder oss til det vi vet blir en spesiell poetisk kveld. Deres siste album har høstet veldig gode anmeldelser.

Les mer:

Nettavisen – Tor Hammerø

Ingrid Olava og Andreas Ulvo har sørga for nok ei vitamininnsprøyting og det for evigheten. Innlandets andre visittkort er nemlig intet mindre enn magisk.

Jeg tok meg den frihet å gå tilbake i arkivet for å sjekke hva jeg skrev da duoen Innlandet debuterte for vel seks år siden. Jeg huska at jeg var beigeistra og vel så det og det er akkurat det jeg fortsatt er. Enda mer faktisk. Til tross for at jeg egentlig kunne ha kopiert min anmeldelse anno dazumal fordi jeg fortsatt er veldig enig med meg selv, så gjør jeg som Innlandet og gjør et skarve forsøk på å mene noe anno 2025 i stedet.

Samme mal

Som på «Innlandet» fra 2018 så er det coverlåter som står på menyen. David Fosters «After the Love Has Gone», Sufjan Stevens´ «Death with Dignity», «It Was a Very Good Year», Neil Youngs «Harvest Moon», den «ukjente» Lennon og McCartney-låta «I´ve Just Seen a Face», Kate Bush-klassikeren «Wuthering Heights», «Hulls» av svenske Emil Svanängen og Bob Dylans «Buckets of Rain» pluss et par pianomellomspill av Ulvo er utgangspunktene og du verden som de to har makta å sette sitt preg på dette til dels velspilte materialet.

En dags øvelse 

De to viste oss allerede i 2018 at det er en helt spesiell kjemi og empati ute og går mellom de to. I «oppkjøringa» til denne innspillinga hadde de en hel dags øvelse og så var det rett på med begge i et rom og kun hele takes.

Ingrid Olava er utstyrt med et helt spesielt og gjennomsiktig uttrykk som ofte er så skjørt at man sitter og er redd for at det skal bryte sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. En sangpedagog jeg kjenner mente bestemt at her var det ikke noe hun kunne tilføre – Ingrid Olavas er så finslipt, inderlig og personlig som vel mulig og skal ikke tukles med.

Når så klangmester Ulvo spiller akkurat så lite, men samtidig alltid de riktige tonene gjerne med et gospel- eller klassisk fundament, som en mer enn verdig forlenger av Keith Jarretts tankegods, så har dette visittkortet blitt et magisk møte mellom to fantastiske stemmer som har fortsatt vandringa fra debuten fram til det som i mi bok har muligheten for å bli en klassiker.